To verdener, side om side.

To verdener så vidt forskjellige.

En av dem lar meg lide.

To verdener, som deles i to.

To verdener, en av dem uovervinnelig.

Som aldri lar meg få ro.

To verdener, som stadig kolliderer.

To verdener, som ikke går overens.

En av dem, virkelig tærer.

To verdener, så ufattelig stor.

To verdener, som tar kontroll over meg.

Ønsker å kaste en av dem, men aner ikke hvor.

Hei og hå! 

Jeg lar roen senke seg over meg, og forbereder meg til nok ei arbeidsøkt. Denne gangen er det blant annet en barnedåp som står på agendaen. Heldigvis blir det ikke så alt for sen kveld på meg i kveld, for med mindre det skjer noe ekstra er jeg ute av dørene der klokken 21.00.

Nå har jeg nettopp vært i kirken. Hva jeg gjorde der? Nå kan dere lura ja.. Neida, jeg var der og hadde en liten øvelse sammen med koret. Vi skal jo snart ha sangerstevne, og da må sangene være spikret. Ellers skal jeg spise litt før jobb, før magen vrir og vender på seg av sult.

Jeg tenkte også jeg skulle komme med en nokså sen oppdatering av 17.mai. Lenge leve treigheten. Jeg sto opp klokka 09.30. Da var det bare å hoppe i dusjen, og få på seg finstasen - bunaden. Deretter bar det til Vik, og toget sto for tur. Man blir aldri for gammel for barnetog, vet dere. Etter en liten masj i Vik sentrum, dro jeg og mine medpassasjerer til Berg, for å spise kake. Hele 3 kakestykker goflet jeg i meg. Men er det 17. mai, ja så er det jaggu 17. mai. Men idyllen ble avbrutt da jeg måtte på jobb. Jeg begynte klokka 14.00. Det ble faktisk mindre stress på jobb enn det jeg hadde forestillt meg. Rushet fikk de som var før meg. Det var selvfølgelig en del folk, men ikke mer enn at pulsen kunne holde seg på et noenlunde lavt nivå. 

Hvordan tilbragte dere 17. mai da? Hvilke planer har dere for kvelden?

Jeg har tenkt på en sak. Man vet aldri hvem det er som leser bloggen. Jeg tenkte på det da jeg hadde vært på butikken tidligere i dag. Folkene der, som jeg slett ikke har noe kjentskap til, kan vite masse om meg - på grunn av bloggen. Venner, familie, bekjente, naboer og fremmede. De fleste har tilgang til internett, og dermed tilgang til min åpne blogg. Det er ingen heksekunst å finne frem til bloggen. Jeg pleier dessuten å dele en del av innleggene mine på facebook - i hvert fall de jeg mener fortjener flere lesere. "Vennene" mine på facebook kan lese det - men også venner av vennene. Jeg har ikke en stengt facebookside, så de aller fleste har tilgang.

Det jeg mener er egentlig at man burde tenke litt over hva man poster - for det er ikke bra hvis opplysninger kommer i feile hender. For du vet aldri hvem som leser. En tilfeldig person jeg treffer på butikken, som jeg ikke har mer kjennskap til enn at jeg hilser på h*n, kan ha lest bloggen min. H*n kan vite om noen av mine interesser og om noen av mine innerste tanker. Jeg føler ikke at jeg er så veldig åpen på min blogg. Hadde jeg fortalt om absolutt alt jeg tenker og føler i det jeg tenker og føler det, hadde dette blitt en nokså annerledes blogg. Å legge ut lettkledde bilder av seg selv, eller bilder der vodkaflaska står på bordet konstant, er vel heller ikke å anbefale.

Men jeg beundrer de som er fryktelig åpen, og blottlegger sitt indre. Jeg syns de er utrolig modige, spesielt hvis de går ut med navn og bilde. Jeg syns ikke det er noe galt i det, og de kan også hjelpe andre i samme situasjon, samtidig som de hjelper seg selv. Her snakker jeg mest om de som skriver om psykisk sykdom. Jeg beundrer dem som er så reflekterte og klare over sin egen situasjon. Jeg syns de er modige fordi de ønsker å snakke åpent om det - koste hva det koste vil. Hva så om en person stirrer åpenlyst på deg på butikken. H*n har muligens lest bloggen din, men hva så?

Jeg må innrømme at jeg kanskje er litt redd for at folk skal få et feil inntrykk av meg ut fra bloggen, og få negative tanker om meg som person. Jeg er redd for at noen skal føle seg støtt av det jeg skriver - for hvem som helst kan jo lese det. Men det går ikke an å tenke slik. Skal man tenke slik til enhver tid, får man heller la være å blogge. Man er seg selv gjennom bloggen - og mange er helt og holdent ærlige. De skriver fordi de setter pris på skrivingen selv, og ønsker å formidle et budskap. Det må bare andre godta. Man skal være stolt over det man skriver, så lenge man ikke langer direkte ut mot èn person eller en gruppe. Det er ikke akseptabelt overhode. Men hvis man ikke kan stå for det man skriver og mener, er vel ikke meningene så troverdige, vel?

Hva tenker dere om dette?

Heisann!

Jeg sitter her, i mitt lille krypin.. Likevel tenker jeg på å dra avgårde til mamma, pappa og dem.. Hvorfor sier jeg alltid dem egentlig, når det er noen flere? I dette tilfellet et par flere - som er brødrene mine. For øyeblikket setter jeg pris på å være omringet av folk - andre dager er det motsatt. Jeg vil prate, se hva de andre bedriver tiden med. Det er ikke det at jeg ikke har noe å holde på med her - for det har jeg. Men jeg trives ikke like godt her, av en eller annen merkelig grunn. Jeg har jo ingen grunn til å mistrives, men slik er det nå en gang bare.

Vel, Nina har også kommet hjem nå for langhelg, og det er jo koselig. I morgen er det jo, som sikkert dere alle har fått med dere, Norges nasjonaldag... 17.mai! Den skal vel feires med flagget til topps, regner jeg med. Jeg hivel vel på meg bunaden jeg også etter hvert. Men jeg kan ikke kose med med pølse, is, brus og venner så alt for lenge heller, for jeg begynner på jobb klokka 2.. Jeg frykter for at det ikke blir så aldeles lite å gjøre der heller, siden vi må sørge for å fôre sultne og glade mennesker på Norges fødselsdag. Men det går vel bra det også, får man tro!

Her ser dere litt av dagens outfit forresten: 

'

Jeg kjørte på med flette i dag jeg!

Hvordan skal dere tilbringe denne 16. mai-kvelden da?

Av og til skulle jeg ønske jeg var mer overfladisk. Ikke misforstå meg; Jeg setter jo pris på mennesker som tenker på mer en shopping, skjønnhet og dagens outfit. Men noen ganger skulle jeg ønske at det hjalp å fikse på utseendet, ta på seg pene klær, ordne håret og sminke seg, for å føle seg bedre. Jeg skulle ønske at jeg følte meg bra dersom jeg så bra ut. Jeg skulle ønske hele dagen ble reddet fordi jeg hadde en god hårdag. Innimellom skulle jeg ønske jeg tenkte; Jaja, det gjør ingenting om jeg har en dårlig dag eller føler folk er imot meg, for jeg ser jo bra ut. Det er det viktigste.

Men det er ikke det viktigste, og livet handler om mer enn som så. Jeg kan kle på meg verdens kuleste klær i mine øyne, sminke meg vakker og gå med en holdning som stråler selvtillitt, men likevel forandrer ikke det følelsene mine, eller hvordan jeg har det innvendig. Det er så mye som skjuler seg bak de flotte klærne, all sminken og det brede smilet. 

Modellyrket kan mange oppfatte som et overfladisk yrke. De tjener penger på å se bra ut og lage posisjoner og fronte klær for et stort firma. Mange velger å liksågodt droppe klærne, og bli fotografert splitter naken eller med bikini. Skal man dømme disse menneskene for deres valg? Skal vi kalle dem dumme og overfladiske, bare fordi de velger denne retningen? Kanskje velger de dette såkalte overfladiske yrket, fordi de ønsker på en måte å distansere seg litt fra det mer "alvorlige". Kanskje ønsker de i hvert fall et holdepunkt i livet, der man slipper å tenke så mye, man trenger bare å se bra ut. For min del hadde aldri slike modelloppdrag vært noe for meg, men å posere - med fullstendig påkledning selvfølgelig innimellom, hadde ikke gjort meg noe. Man kan ikke stemple dem som overfladiske eller dumme av den grunn. Det ligger så mye mer bak. Dessuten forteller et bilde så mye mer enn tusen ord. Man kan fortelle en historie, en sannhet - med kun et bilde. 

For mange er kanskje et "plettfritt" utseendet slett ikke synonymt med en "plettfri" innside. Mange skjuler sitt virkelige "jeg" bak masse sminke, løshår og kule klær. Når jeg tenker på meg selv, så skulle jeg ønske at jeg kunne gi litt faen innimellom, og ja, faktisk være i overkant litt mer overfladisk og ikke minst litt mer røff i kantene. Med det mener jeg at jeg skal kle meg slik jeg vil, si det jeg vil til enhver tid (med visse grenser naturligvis) og gjøre det jeg føler for (så lenge jeg er lovlydig så klart) Overfladisk vil jeg være i den forstand at litt sminke og kule klær kan bøte på en ond følelse. Tenk hvor herlig det egentlig hadde vært. 

Men man må selvfølgelig være slik man er - og ikke slik man skulle ønske man var. Når mennesker sier at man alltid skal være seg selv - hva mener de egentlig med det? Er man ikke seg selv hvis man ikke tørr å si absolutt alt det man mener til enhver tid? Er man ikke seg selv dersom man ikke gir absolutt alt av seg selv i alle andledninger? Er man ikke seg selv da? Hva om det faktisk er slik man er. Hvis personligheten til en person tilsier at h*n er litt innesluttet. Da er man jo seg selv. For alle er jo forskjellige. Jeg ønsker å ta meg selv som eksempel. Jeg er ikke en person som gjør så veldig mye ut av meg i møte med nye mennesker, og mange mennesker på en gang. Jeg er vel litt sjenert, i hvert fall til å begynne med. Men det er min personlighet. Og jeg hadde jo ikke vært meg selv dersom jeg begynte å rope og gi "se-på-meg-blikket". Dere skjønner hva jeg mener, sant?

Så, hva tenker dere om dette?

Ja, da var det kanskje på tide å skrive et lite innlegg igjen.. Jeg tørr ikke en gang å bla nedover på bloggen min, for å finne ut når jeg sist blogget. For det er en stund siden, jeg er klar over det... Den siste tiden har ikke humøret, energien eller motivasjonen vært på topp, uten at jeg skal gå mer inn på det - i hvert fall ikke akkurat nå. Jeg føler egentlig at jeg skriver det ganske ofte, og jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne skrive mer enn som så, fortelle hvorfor det er sånn, men det klarer jeg ikke - i hvert fall ikke for øyeblikket. Så da får dere heller nøye dere med litt dårlig oppdateringer innimellom. I det siste har jeg rett og slett vært litt tom for ord, og det har ikke fristet å blogge. Jeg blogger jo i hovedsak fordi jeg syns det er gøy, og det gir meg så mye å blogge. Jeg syns jo fortsatt det er gøy, men når ordene stokker seg, humøret ikke er på topp og blogglysten er fraværende, så lar jeg heller være å blogge. Jeg ønsker at innleggene mine skal ha noen form for mening i hvert fall. Jeg håper på at bloggingen min skal forbedre seg i hvert fall.

I det siste har jeg ikke gjort stort. Tiden har for det meste gått til jobb og skole. På onsdag hadde jeg prøve i geometri, og det gikk greit. Har ikke fått tilbake resultatet, men håper på en karakter jeg kan si meg fornøyd med. I går var jeg blant annet i bursdag til sønnen til ei jeg jobber sammen med. Var en trivelig bursdag. Det var en herlig gjeng. Jeg har fått et nært forhold til mange av mine kollegaer, og jeg kan kalle dem nære venner. Det er godt det. Gode mennesker.

Nå skal jeg runde av her, men jeg vil ønske dere en fin kveld dere!

(I mangel på kamera, slenger jeg med et gammelt bilde)

Hva har dere gjort i det siste da?

Det er lenge siden jeg har delt litt musikk med dere. Nå skal dere få høre noe av den musikken som ørene mine nyter for tiden. 

For en nydelig sang! Denne avdøde legenden har bare en fantastisk fin og kraftfull stemme. Jeg blir aldri lei av denne sangen.

Jeg har falt helt for denne sangen. Den er så nydelig!

Adele har jo bare en herlig stemme, og dette er en fin og rørende sang.

En virkelig herlig opp-tempolåt som jeg har hørt mye på i det siste.

 Kelly Clarckson er jo og forblir en herlig artist, og denne sangen er en fin sang med et bra budskap.

Jeg liker Donkeyboy, og den musikken de formidler. En kul sang dette her.

Hvilke sanger hører dere mye på for tiden?

Jeg har dager der humøret ikke er på topp. Jeg har dager der jeg vil gråte av fortvilelse. Jeg har dager der jeg ikke gir mennesker den responsen de kanskje måtte ønske. Jeg har dager der jeg føler meg tom. Jeg har dager der jeg aller helst vil sove hele dagen. Jeg har dager der jeg ikke svever i en slags lykkerus. Jeg har dager der jeg er litt aggresiv og kjefter mer enn ellers. Jeg har dager der jeg er stygg på håret og med null sminke. Jeg har dager der jeg gruer meg til jobb og for å gå ut å møte mennesker. Jeg har dager der jeg ikke er meg selv.

Alle har vi vel slike dager. Ingen mennesker er perfekte. Få mennesker går rundt i en salig lykkerus fra morgen til kveld. Jeg prøver, det skal jeg innrømme. Jeg smiler og ler - selv om det ikke er ønskelig der og da. Jeg orker ikke å gå rundt i en negativ dal, som ikke fører noe godt med seg. Jeg vil hverken dra andre med meg i negativiteteten, eller føre meg selv enda lengre ned ved å dyrke den. Positivitet dyrker positivitet, og negativitet dyrker negativitet. Likevel har jeg innsett at det må gå an å vise sine mindre perfeksjonistiske sider i blandt. Det går an å være sliten, det går an å være nedstemt. 

Jeg regner med at det er en del som har sagt; "Joda, det går bare bra", som det åpenlyse svaret, når spørsmål som; "Hvordan går det?" dukker opp, når det ikke er sannheten. Man kan jo spørre seg om spørsmålet var så dypt ment, eller spør man bare for å være hyggelig. Man spørr jo fordi man bryr seg. Men i det spørsmålet er spredt ut i luften, forventer man ikke svar som; "Vet du, det går faktisk ikke bra". Man gjør jo ikke det, og skulle svaret dukke opp, aner man jo ofte ikke hva man skal si. Har man sagt A, så må man si B liksom. Så, forklar meg hvorfor DU ikke har det så bra da! Man bryr seg selvfølgelig, det er ikke det jeg mener. Men ofte vet man hva svaret blir, men man spørr for å være hyggelig. Det blir noe annet når det kommer til nære ralasjoner. Da vet man litt mer om hvordan en person FAKTISK har det.

Poenget mitt er at ofte smiler man og virker tilsynelatende tilfreds, selv om det er langt fra sannheten. Smilet og latteren er en form for forsvarsmekanisme. Da slipper man å forklare hva man sliter med, sette ord på det. Late som om alt er greit, fordi man ikke orker tanken på å fortelle sannheten. Alt for fasaden. Så lenge man smiler og ler, så er man lykkelig, sant? Mange setter på seg en maske. Man har lært seg å holde mimikken, fordi det som skjuler seg bak smilet, er så vondt.

Jeg mener ikke at man skal fortelle enhver man prater med på butikken om sine innerste tanke og følelser. Men innimellom er det godt å kunne slippe masken. Det er bare menneskelig. Det er ikke svakt å gråte, det er ikke svakt å ha dager der humøret ikke er på topp. Da kan man dessuten få nærmere relasjoner til andre mennesker. Man finner kanskje ut hvem som er sine virkelige venner. Hvem det er som kun er der på solskinnsdager, og som fordufter når hverdagen kjennes tung.

Jeg har dårlige dager jeg også! 

Hva tenker dere om dette?

Jeg deltar i en diktkonkurranse hos www.pantheralife.blogg.no, der temaet er død. Dette er diktet jeg bidrar med:  

Er det slutt nå, ropte jeg.

Jeg så noe hvit fare fort som en fei.

Kommer jeg aldri mer tilbake, ropte jeg.

Men ingen svar kom min vei.

Tanker surret rundt og rundt.

Svartkledde mennesker bar på ei båre.

Plutselig hørte jeg en salig stillhet.

Nedover deres kinn rant ei tåre.

Kommer jeg aldri mer tilbake, ropte jeg.

En svevende følelse tok tak i meg.

Vil jeg aldri få se dere mer, ropte jeg.

Mens en hvit skikkelse passerte min vei.

Alt var så nytt og så ufattelig rart.

Jeg følte meg levende, samtidig ikke.

Jeg visnet mer og mer bort,

Tankene ble svakere og klokken begynte å tikke.

Dette er slutten, tenker jeg.

Jeg blir dratt mot et hvit skremmende lys.

Jeg vil tilbake, tenker jeg.

Men jeg innser at det i dette øyeblikk - er for sent.

Hva syns dere om diktet?

Jeg har jo skrevet om en rekke ting som irriterer meg før, slik som reklamen på tv3 - men nå har jeg tenkt til å fortelle om ting som virkelig irritererer meg, som egentlig gjør meg sint. 

- Homofobi! Hvor mange ganger skal jeg si det egentlig? Det er ikke fritt for at jeg har tatt del i en diskusjon eller to angående dette temaet. Man kan virkelig ikke noe for at man faller for en av samme kjønn. Det er følelsene dine som avgjør det hele. Skal man fornekte følelsene sine, bare fordi det liksom ikke er akseptert? Man kan ikke bestemme dette selv. Man er FØDT slik, og kan ikke forandre seg selv på grunn av noen uvitende mennesker. Har ikke de rett til å være lykkelige de da, selv om de er såkalt "annerledes"? Tror dere de blir lykkelige av å leve sammen med en av motsatt kjønn og være tilsynelatende heterofil, når de innerst inne føler en kjærlighet ovenfor en av samme kjønn? Nei - de blir ikke det. Men mange gjør det likevel. Det er på grunn av alle disse fordomsfulle menneskene som ikke tenker lengre enn sin egen nesetipp. De ønsker å bli aksepert i samfunnet, de ønsker ikke å bli sett på som annerledes. Men si meg, er alle sammen nødt til å passe inn i en perfekt mal for å bli godtatt for akkurat den man er? Jada, mange påpeker teorien om Eva og Adam, det at Gud skapte en mann og en kvinne - derfor skal det være slik. Hallo, vi lever faktisk i 2012, og jeg skjønner virkelig ikke at folk kan være så trangsynte. Gud var jo forkjemper for at alle er verdifulle, og alle skal bli elsket slik som de er, var han ikke?

Visste dere at i blant annet Dubai kan homofile straffes med fengsel (noe de også kunne gjøre i Norge frem til 1970-tallet)? Hvor sykt er ikke det? To mennesker som elsker hverandre er nødt til å skjule sin kjærlighet, fordi de kan få fengselsstraff. Det er straffbart å være seg selv i dette landet. Jeg syns det er noe fryktelig galt med politikken i disse landene som praktiserer dette. De har ikke gjort noe galt, annet enn at de ble født med en annen legning enn "normalen". Er det rart mennesker er redde for "å komme ut av skapet", og heller lever et heterofilt liv, i fare for å ikke bli akseptert. Er det rart enkelte mennesker "kommer ut" i en alder av 50 eller ikke gjør det i det hele tatt? Nei, det er ikke det. Vi har jo sett noen eksempler der mannfolk har vært gift og skaffet seg unger og alt som hører med. Plutselig får man høre at de har "kommet ut av skapet". "Nå har også han blitt homo, fryktelig så mange som blir homo i disse dager", hører man enkelte si. Nå skal dere høre her. Man bli ikke homofil i løpet av natten. Man er født homofil, og har alltid hatt det inni seg. Kanskje er det først nå de er blitt sikre på seg selv og tørr å trosse fordommene. Jeg sier det en gang til; Jeg hater homofobi!

- Mennesker som ikke tar psykisk sykdom alvorlig. Det er mange som sliter i dagens samfunn. Mange har tilsynelatende mindre problemer de sliter litt med, mens andre har større problemer som har tatt over hverdagen. Tankenes kraft er så ubeskrivelig stor. Har man havnet i en ond tankegang, er det vanskelig å komme ut av den igjen. Det trenger ikke være forårsaket av noe en gang, men noen ganger blir det bare slik at hverdagen er vanskelig å takle. Det finnes også mange psykiske lidelser som er diagnosert. Jeg kan nevne blant annet bipolar lidelse og borderline personlighetsforstyrrelse. Disse sykdommene er det vanskelig å komme fra. Kanskje klarer man ikke å sette ord på det man føler og tenker, men man vet at ikke alt er som det skal være. Man lever i et konstant tankekaos, som ingen ende vil ta. Man gråter seg i søvn, uten å ane den virkelige grunnen til at tårene renner.

Men over til mitt poeng. Det verste jeg kan høre angående dette er; "Du må slutte å være så negativ" eller "det er jo bare å skjerpe seg". Javel, så det er virkelig så enkelt? Er jeg deprimert, så er det jo bare å skjerpe meg, og bli glad igjen - sånn uten videre. Og om jeg hadde lidd av spiseforstyrrelse, så hadde det jo bare vært å spise igjen. Hvor enkelt er ikke det lisom. NEI - det er ikke så enkelt. Hvis det da hadde vært så enkelt, tror dere det hadde vært psykisk syke personer i verden da? For det er vel ingen som innerst inne ønsker å slite psykisk. Jeg føler ikke noen steder at det må være artig å leve i et konstant smertehelvete. Så nei, det er ikke bare å skjerpe seg. Hører man slike setninger fra såkalte nære venner eller bekjente, kan man jo begynne å lure på om dette vennskapet er så mye å satse på. Nære venner tar seg tid til å lytte, komme med velvalgte ord om det skulle være behov for det. Det er ikke alltid man vet hva man skal si, men det viktigste er likevel å vise at man er der, at man oppriktig bryr seg, og at man er villige til å lytte. Og husk - du vet aldri hva som befinner seg under overflaten til andre mennesker. Du kan ikke fortelle noen at de ikke er syke, eller at de bare er å ta tak i livet. Du vet aldri eksakt hva de tenker og føler til enhver tid. Problemer som kan virke små for deg, kan være mye større for andre. Såkalte små problemer, kan dessuten utvikle seg til å bli større problemer. Husk det!

- Mennesker som tror de bestandig har rett. Det er greit at mennesker har egne meninger og står for det de mener er det rette, men man må la andre få slippe til. De må være åpen for at andre kan bidra like mye som dem. Men det er klart, jeg står jo også på mitt når jeg er fast bestemt på en sak. Jeg tenker egentlig mest på mennesker som virker nedlatende mot andre mennesker, og snakker i en tone ingen ønsker å bli snakket til. Det er greit å ytre meningen sin, men det er mulig å gjøre det på en rolig, reflektert og vennlig måte. 

- Folk som ikke respekterer andre mennesker. Noen eier ikke respekt for andres meninger, musikk de liker, filmer de ser eller måten de er på. Alle er forskjellige, og godt er det - så respekter det da.

-Mobbing og baksnakking. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hater mobbing. Mobbing ødelegger så mye mer enn man tror. Det kan føre til at ungdommer mister troen på seg selv og livet i en alder av 16 år, og det er helt forferdelig. Det finnes mange former for mobbing - også former som mange kanskje ikke anser som mobbing. Utestenging er mobbing. Det er vel ingen som syns det er noe kult å bli holdt utenfor gruppa. Stygge ord, bemerkninger og blikk er mobbing. Ofte sier blikk mer en tusen ord, og følelsen av mindreverd kan melde seg. Man bør holde seg for gode til mobbing, ingen trenger å bli utsatt for en slik psykisk påkjenning som dette er. Jeg kan vel ikke med hånden på hjertet si at jeg aldri har baksnakket noen før, for det har jeg gjort så det holder - i likhet med de fleste jenter vil jeg tro. Da jeg var yngre var vi en jentegjeng som støtt og stadig hang ammen. Men selv om vi hadde det gøy de stundene vi var sammen, så baksnakket vi hverandre hele tiden, når den ene personen ikke var tilstede. Det trengte ikke ha noen mening overhode, men kommentarene satt likevel løst. Hvorfor er det slik med de fleste jenter egentlig? Ligger det i vår natur? Ikke vet jeg, men jeg vet i hvert fall at det hverken er en god følelse for dem som baksnakker, og slett ikke for dem som blir baksnakket, om de får høre om det. 

Jeg har sikkert flere ting jeg kunne nevnt, men det er vel begrenset hvor mye dere orker å lese, er det ikke? Nå høres det kanskje ut som om jeg er ei bitter kjerring som irriterer meg over alt - men slik er det ikke. Jeg har bare meninger jeg også, slik som alle andre. Men for det meste ser jeg slik ut altså: 

Siden dere digger å se bilder av meg til enhver tid, blir dette ett innlegg med kun selvdiggende bilder. Men det er lov, ikke sant?

Fra spøk til alvor, føler dere det på samme måte som meg, og hva irriterer dere kraftig?

- 

Jeg skjønner ikke hva det går av enkelte folk, det må jeg ærlig innrømme. Jeg har vært bloggfanatiker en god stund nå. I tillegg til at jeg selv kan kalle meg blogger, leser jeg jo en del andre blogger. Jeg fester øynene både på toppbloggere og blogger som ikke er fullt så kjente - men mange av dem er likevel minst like innholdsrike og gode. Jeg farter jo som sagt rundt på en del blogger, og jeg kan ikke la være å legge merke til at en del bloggere (i hvert fall toppbloggere) får en del negative kommentarer som ikke hører hjemme noen steder på bloggen. Det er ikke snakk om konstruktiv kritikk dette her, men det er snakk om mobbing - direkte mobbing. Mobbing er hverken akseptert i hverdagen eller over internett. Mobbing over tastaturen kan virke like sårende som mobbing "in real life".  Mange tenker nok ikke på de sårende bemerkningene over internett, som mobbing - men det er det. Ville du sagt dette til en person ansikt til ansikt, uten bekymring? Jeg trodde ikke det heller. Mange skjuler seg bak tastaturet og tror de kan leke tøff bak en anonymitet. Er det tøft? Jeg bare spør!

Mange av kommentarene er så ufyselige at jeg lurer på om disse menneskene mangler noe som kalles sosiale antenner. "Du er ei hore", "du er så stygg, slutt å blogg", "seriøst, du er dum og falsk". Jeg blir oppgitt. Hva er det som får dem til å slenge slik usaklig dritt til mennesker de kun "kjenner" gjennom bloggen. Selv om enkelte skriver om det meste som skjer i livet, så kjenner man ikke personen av den grunn. Man kjenner ikke til hans eller hennes virkelige tanker, man kjenner ikke til bakgrunnen bak handlingene. Man vet egentlig ingenting. Og dere, vet de egentlig hva ei hore er? Hvis ikke, så må de søke opp definisjonen på wikipedia eller noe. Det har en betydning, og det er ikke noe man slenger ut i hytt og pine, selv om det er et skjellsord som aldri skal bli brukt mot en person, om man kjenner henne eller ikke. Det kan såre så mye mer enn man aner. Har men virkelig et så stort behov for å rakke ned på andre, er det kanskje på tide å oppsøke litt hjelp? Er det sjalusi inne i bildet kanskje? Ikke vet jeg, men jeg vil i hvert fall be mennesker tenke seg om to ganger før de poster kommentarer de selv ikke ville hatt på sin egen blogg. 

Konstruktiv kritikk derimot har jeg ingenting i mot. Det er ytringsfrihet i dette landet, og man må få lov til å ha ulike meninger. Men det går an å formulere seg på en rolig og reflektert måte, selv om man framhever sitt poeng. En saklig diskusjon eller to har jeg ikke noe problemer med. Jeg kan fortelle at jeg selv ikke er redd for å motsi bloggere hvis jeg er uenig. Jeg skjeller dem ikke ut av den grunn, jeg forteller bare min mening, men at alle har ulike meninger.Jeg går ikke løs på personen, men er villig til å ta en diskusjon om et tema de skriver om. Det er to vidt forskjellige ting. Jeg har egentlig heller ikke noe i mot at bloggere forteller at de ikke syns buksen er noe særlig pen, dersom en blogger spør etter meninger angående dagens antrekk. Det er ikke å gå løs på en person. Dessuten har jeg som prinsipp at jeg alltid tar med fullt navn og bloggadresse når jeg kommenterer - uansett. Det er bare da jeg faktisk kan si at jeg kan stå for det jeg har skrevet.

Hva tenker dere om fenomenet kalt nettmobbing?

Hallo!

Hvordan står det til med dere da? Min dag har vært nokså ordinær, den har vært som torsdager ellers. Jeg har vært i byen og (nesten) sovet meg igjennom to skoletimer. Fortell meg hvorfor man må lære om pytagorassetningen, annet enn at det bare er for å irritere. Velvel, man må vel igjennom det også. Det er heller ikke så frustrerende vanskelig akkurat dette, slik at jeg må rive meg i håret av fortvilelse, og det er det jo bare å juble for. Men ikke spørr meg hva pytagorassetningen er, for det kan jeg ikke forklare, på noen som helst måte.

Jeg har også vært på jobb i dag, til en forandring. Det gikk greit, og må si dagen egentlig har gått fort. I morgen er det på igjen med nok en arbeidsøkt, før jeg tar helg - igjen. Syns dagene, ukene og månedene går så utrolig fort. Før vi vet ordet av det sitter vi lettkledde, med en is i hånden og soler oss på verandaen. Jeg kjenner glede over at våren og sommeren er like rundt hjørnet nå. Jeg vil ha sol og varme - NÅ! Selv om jeg nok må tilbringe nokså mange timer på jobb i sommer, er jeg klar for sommer nå, kjenner jeg. Man blir automatisk i litt bedre humør, føler jeg. Det blir i hvert fall jeg. Det blir lysere, og man trenger ikke lete frem hele vintergarderoben sin for å lukke opp ytterdøren. Herlig!

Jeg søkte forresten på skole i går for høsten. Søknadsfristen er 15.april, så tror det var på tide, ellers hadde alt gått i glemmeboken - og dermed hadde det blitt for sent. Jeg er rimelig fornøyd med valgene mine, men er ikke sikker på rekkefølgen enda. Men så vidt jeg har forstått det, kan det forandres på til 1. juni. Stemmer det?

Her er i hvert fall min liste: 

1. Grunnskolelærerutdanning 1.-7. trinn på HiST

2. Grunnskolelærerutdanning 1.-7.trinn på HiNT

3. Psykologi, profesjonsstudiet på NTNU

4. Grunnskolelærerutdanning 5.-10. trinn m/norsk på HiST.

5. Grunnskolelærerutdanning 5.-10.trinn på HiNT

6. Grunnskolelærer 1.7. trinn på HiNe

7. Grunnskolelærerutdanning 1.-7. trinn på HVO

8. Barneværnspedagogutdanning på HiST

9. Førskolelærerutdanning på HiNT

10. Drama og teater på NTNU

HiST= Høgskolen i Sør - Trøndelag (Trondheim)

HiNT= Høgskolen i Nord - Trøndelag (Levanger)

NTNU= NTNU (Trondheim)

HiNe= Høgskolen i Nesna

HVO= Høgskolen i Volda

Jeg er også helt frelst på scrapbooking, så i går tok jeg ut en del bilder, blant annet fra da jeg, Nina og Solvei var å se i Oslos store gater i april i fjord. Så for øyeblikket er det scrapbooking som er favoritthobbyen. Jeg har jo utallige bilder av alt mulig, som jeg har vært med på opp igjennom årene - både store ting og små ting. Jeg har planer om å ta ut bildene som er verdt å ha, og lime de inn i album. Det blir så mye mer personlig enn å ha en data å se bildene på. Dessuten er det jo et herlig tidsfordiv, og det er jo noe jeg elsker å holde på med. Jeg liker i hvert fall å feste øynene på resultatet, når det er klart. Jeg har i hvert fall en del arbeid foran meg, og det er ikke gjort på et par uker, for å si det sånn.

Her er en liten smakebit:

Har dere søkt på skole til høsten? Hva skal dere gjøre til høsten? Holder dere på med scrapbooking?

Nå har jeg tenkt å snakke litt om det kjente fenomenet, nemlig selvtillitt. En god selvtillitt er meget viktig for å fungere godt i samfunnet og ha ett fullverdig liv. Alle fortjener å ha god selvtillitt, alle fortjener å gå med hevet hode, og tenker "jeg er faktisk ganske OK jeg". Alle fortjener det, men desverre er det ikke alle som opplever den formen for følelser.

Selvtillitt er ikke noe man kan kjøpe, eller forvente å ha. Det er noe som må opparbeides. Jeg mener det er forskjellige former for selvtillitt. Noen har god selvtillitt i bøtter og spann, og legger ikke skjul på det heller. Det stråler selvtillitt av dem på lang avstand. De går med hodet hevet konstant, og er ikke redde for å vise seg frem, på en eller annen måte. Mange bruker den tilsynelatende gode selvtillitten de har til å trykke ned andre. De mener at de alltid er best i ett og alt og at andre sine meninger og synspunkt er dumme i forhold til deres. Slike mennesker har jeg overhode ingenting til overs for. Men sannheten kan faktisk være en helt annen også. Det er mulig de er fryktelig usikre på seg selv, og de får andre til å føle seg liten og mindre verdt, fordi de mener de "hever" seg selv. Det er så feil som overhode mulig. Jeg får i hvert fall enda dårligere selvtillitt av å få andre til å føle seg ille til mote. Det er litt trist i grunn. Det er trist at mennesker skal få et stempel på seg som egoistiske og selvgode, på grunn av dårlig selvtillitt og usikkerhet. Egentlig er det jo litt synd på dem. Fordi de føler en konstant trang til å rakke ned på andre, for å skape selvtillitt hos seg selv. 

Andre mennesker har god selvtillitt, men bruker den gode selvtillitten de har til å fremme både seg selv og andre. De blir ikke smålige og "bedrevitende" av den grunn, men respekterer alle mennesker og synspunkt. Og slike mennesker er jo bare herlige. 

Andre mennesker igjen har ganske dårlig selvtillitt, enten når det gjelder utseendet eller egenskaper. De gjør seg så usynelige som mulig i store folkemengder, og aner ikke hva de skal snakke om. Bare fordi troen på seg selv, er så liten. Det er trist det, virkelig trist. Ingen skulle noen gang være redd for å ikke være god nok eller lykkes. Men desverre er det en del som føler det slik. Å gå igjennom hverdagen med en konstant følelse av å ikke strekke til, er utrolig tungt. Det å føle en konstant trang til å prestere for å virke god nok.

Nå skal det snakkes litt om meg selv. Min selvtillitt er vel kanskje ikke den aller beste, den heller. Det går ikke ut på utseendet, for jeg har absolutt ingenting i mot utseendet mitt. Jeg syns jeg er pen, og det tørr jeg si, på tross av litt for mange kilo jeg gjerne skulle blitt kvitt. Likevel har jeg ingenting i mot utseendet mitt. Men det er egenskapene mine og egne prestasjoner jeg sliter litt med. Følelser av å ikke strekke til, følelser av å ikke være god nok, snill nok, morsom nok... Listen kan være lang. Jeg har egentlig sett på meg selv med ei jente med god selvtillitt, men det er nå i den senere tid jeg faktisk har innsett at jeg ikke har verdens beste selvtillitt, og det ønsker jeg å gjøre noe med. Jeg husker jo da jeg var yngre. "Skulle ønske jeg bare kunne entrè lokalet, uten tanker om hva andre møtte tenker og føle om meg", tenkte jeg ofte da jeg skulle være med på noe spesielt. Av og til hamret hjertet ustanselig og pulsen slo som aldri før da jeg skulle møte mange folk på en gang. Kanskje de ikke liker meg? Kanskje de syns jeg er teit? Det er jo ikke alltid jeg har følt meg velkommen heller, både i skolesammenheng og ellers, har vel innimellom følt at jeg ikke passer helt inn, pluss at en del ekle kommentarer har stått på timeplanen, uten at jeg skal gå noe mer inn på det. Men det er vel der jeg har det i fra, regner jeg med. Det handler ikke om å få alle til å like meg, men det handler kun om mine egne tanker og følelser - om å få meg til å like meg. Jeg prøver ikke å være noen andre enn den jeg er, for jeg er meg selv, men usikkerheten er en fiende jeg ønsker å bli kvitt.

På den andre siden, vet jeg at jeg faktisk er god nok. Jeg har mange bra egenskaper som andre og meg selv setter pris på. Det er jeg klar over, men likevel sniker usikkerheten seg inntil meg innimellom, men ikke sterkere enn at jeg klarer å ha kontroll på den, på et vis.

Jeg vil også nevne noe om janteloven. "Du skal ikke tro du er noe". "Du skal ikke tro du er bedre enn andre". For noe tull. God selvtillitt er gull verdt, og selv om man stråler av god selvtillitt betyr det ikke at man ser ned på andre av den grunn. Man har lov til å skryte av seg selv innimellom, og man har lov til å se seg selv i speilet 300 ganger per dag, fordi man syns man ser pen ut. Man har lov til det. Man har lov til å legge ut 100 bilder av seg selv på facebook, om man virkelig har interesse av det. Du syns ikke andre er mindre pene av den grunn. De må bare sørge for egen selvtillitt, du sørger for din. Det at mennesker skal rakke ned på mennesker eller syns mennesker er selvgode selv om de oppriktig skryter av seg selv, syns jeg blir for dumt. Man må først like seg selv, for å spre kjærlighet til andre. Hva så om man syns man er sexy. Det er bare herlig med mennesker som syns det, og virkelig ikke nekter for det heller. Hva så om man syns man er flink til å synge. Skrik det ut! Det blir noe annet med mennesker som virkelig ser ned på andre, fordi de mener de ikke er gode nok. De har jeg ingenting til overs for. Men det er vel ingen som nekter deg å syns godt om deg selv samtidig som du roser andre og syns godt om dem. 

Du ER god nok, du ER noe fantastisk, noe verdifullt. Ikke noensinne tro noe annet. Er det noen som forteller deg noe annet, sier det mer om dem selv. Vi har både gode og ikke fullt så gode egenskaper. Det kalles å være menneske. Og for de aller fleste, veier de gode egenskapene mer enn de negative. En hendelse eller egenskap, deifinerer ikke deg som menneske. Du har noe du er ekstra flink til enn andre ting, du har noe ved deg selv du liker ekstra godt. Husk på at det er noen mennesker som elsker deg for akkurat den du er, som ikke kunne vært uten deg i livet. Min drøm er at alle jenter (Ja, også gutter) kan la den indre uroen ligge, og konsentrer seg om sine gode egenskaper, for jeg vet det er mange av dem. Livet er for kort til å gruble over bagateller. La dem ligge, og nyt livet! Jeg kan ta lærdom av mine egne ord, like godt som dere.

Jeg føler at jeg har vært ganske ærlig i dette innlegget, i forhold til meg selv. Jeg nevner aldri følelses-eller tankerelaterte ting om meg selv, hverken på bloggen eller blant mennesker jeg omgås med til daglig. Men denne gangen hadde jeg mye på hjertet, og måtte fortelle min historie, for å virke mer troverdig. Kanskje er det noen som kan kjenne seg igjen. Dessuten er bloggen med på å samle en del tanker for min egen del, tanker jeg ikke får til å snakke om, men som jeg skriver ned uten nøling. Tankene er jo der, men ordene kommer ikke bestandig til sin rett ved tale. 

SMIL - fordi du fortjener det!

Hva tenker dere om dette?`Har dere god selvtillitt? Har dere noen tips til mennesker med dårlig selvtillitt?

Heisann!

I dag har jeg tilbragt dagen i totalt stillhet - nesten. Jeg er fortsatt til mamma og pappa, og vi har spist god svinesteik med tilbehør til middag. Etter middag bar det en tur til morfar og mormor for å hilse på på denne første påskedagen. For et herlig vær det har vært, og fortsatt er da dere! Denne snøen kunne for så vidt uteblitt, for er det noe jeg er lei, så er denne snøen. Jeg trodde våren var kommet, men den gang ei. Velvel, den kommer vel etter hvert, og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er ganske vakkert med det hvite som lyser under strålende sol. Solen har virkelig gjort sin entrè, og herlig er det. Varmt har det også vært i dag. Herlig!

Se så fint det er!

Har dere hatt en fin dag da?

Lina Medina fra Peru, ble født i 1933, og 14.mai 1939, fødte hun en velskapt sønn, kun fem år og syv måneder gammel. Hun er den yngste registrerte moren i medisinsk historie. Lina ble bragt til sykehuset av foreldrene fem år gammel, på grunn av hennes voksende mage. De trodde hun led av en sykdom, men det viste seg at hun var gravid i den syvende måneden. I1939 fødte hun gutten ved hjelp av keisersnitt. Gutten ble oppdratt til å tro at Lina var hans søster, men han fikk vite sannheten da han var 10 år gammel. Han døde i 1979 av en benmargssykdom, 40 år gammel. (Kilde: wikipedia)

Men hvordan kunne dette skje med ei jente som var litt over 5 år gammel? Medisinsk dokumentasjon viste at Lina begynte å vise tegn til menstrausjon allerede da hun var åtte måneder gammel, og hun begynte å ha regelmessige perioder på tre år. Dette var trolig på grunn av en ovarian svulst (en kreftsvulst i eggstokkene) Faren til barnet ble aldri bestemt. Faren til Lina var en periode fengslet for en voldtekt på Lina, men ble sluppet fri, på grunn av manglende bevis. Lina ga selv aldri noe svar på hvordan hun ble befruktet. (Kilde: HER)

Jeg har bare ett ord å si; Sykt! En fem år gammel jente, der livet nettopp har tatt form, skal leke med vennene sine og dukkene - ikke konsentrere seg om sitt eget barn. Vanligvis får mennesker tegn til den første menstrausjonen i ungdoms/tenåringsårene, men noen kan få det tidligere. Men åtte måneder var da i tidligste laget. En fem år gammel kropp er ikke utviklet nok eller i stand til å bære frem et barn. Dette er et medisinsk under. 

Hva tenker dere om dette?